"Vekk meg når det er over" (Live Landmark)

Har ikke lest boken til Landmark, men skjønner veldig godt tittelen. Når jeg har dårlige dager, og særlig hvis det kommer mange dårlige etter hverandre, får jeg akkurat samme følelsen. Og dårlige dager har jeg nettopp hatt - igjen. Etter å ha tatt svineinfluensavaksinen forrige mandag ble jeg skikkelig dårlig i fem dager. Det er helt forferdelig. Samtidig blir jeg stadig vekk forbauset over hvor energiløs det går an å bli. Nesten som jeg ikke tror det selv.

Disse fem dagene sov / hvilte jeg nok 17 - 20 timer i døgnet. Bare det er utrolig at noen kan klare, synes jeg. Jeg var selvfølgelig også totalt utmattet. Jeg lå på sofaen i fire timer i strekk, det eneste jeg gjorde var å sende to tekstmeldinger etter tre timer. Eller etter å ha hatt øynene opp i 15 minutter, så er det bare å hvile på nytt. Eller jeg lå på sofaen og lurte på om jeg skulle sende melding til noen om de kunne komme hit og lage en kopp te og smøre på en brødskive til meg, kom meg bare ikke opp av sofaen. Eller jeg var så totalt utmattet at da kvelden kom var jeg så sliten at tårene bare rant. Ikke klarte jeg å ha besøk heller, og de få telefonsamtalene jeg hadde ble korte. Til slutt måtte jeg også få faren til sønnen min å komme å hente han to dager før han egentlig skulle dit. Klarte bare ikke mer. Det skal noe til å holde humøret oppe på slike dager.Ser liksom ingen ende på det heller. Det er da jeg vil vekkes når det er over.

I tillegg til utmattelsen, så ble overømfintligheten for lyd også mye verre. Alle lyder blir høye, og en god del lyder blir vonde. Vanskelig å forklare følelsen, men det gjør faktisk fysisk vondt, og man holder på å bli "sprø". Dette er helt vanlig lyder, og ikke er de høye heller. Ikke lett å være barn på slike dager. Så da ender det med at jeg ligger med ørepropper. Føler meg isolert fra før, og det blir ikke noe bedre med propper i ørene. Føler meg helt i min egen verden da, men det er redningen for både liten og stor.

Men, så endelig, kommer en vanlig dag :) Da kommer humøret tilbake med en gang og livet ser lyst ut igjen. Ikke slik å forstå at jeg har en spesielt god dag, men en dag der jeg er litt mer våken og ikke så totalt utmattet. Det føles som å finne åpningen i tunnelen.

I det første innlegget mitt skrev jeg om superwoman som flatet ut. Det har jeg skjønt nå at hun ikke gjorde. Hun fikk bare en annen oppgave. I steden for å hjelpe halve verden, skal hun hjelpe meg. Og det er bra, for uten henne hadde jeg nok ikke klart dette :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits