Og sånn går no dagan...

Ligger nå her i dag igjen da - og kan ikke annet. Kjenner at jeg begynner å bli litt lei, må vel innrømme det. Hvorfor er det ikke mennesker som liker å slappe av og være i ro som får denne sykdommen? Det må da være litt lettere for dem? Jeg liker i alle fall ikke å slappe av! Jeg vil være i aktivitet, jobbe, være med sønnen min, trene 2. klassingen på gymlek, være med i politikken, Ungesaniteten, koret, være med venner, gå på kafe, gå på besøk.. Rase rundt i et voldsomt tempo og kjenne at jeg lever og har det bra.

Jeg vil ikke ligge her dag etter dag. Det skjer ingen ting i livet mitt. Klarer ikke å gjøre noe. Eller, jeg kan jo se litt på TV, lese litt, lage enkle middager, vaske klær (selv om de stort sett havner i en dunge på arbeidsrommet og ikke i skapene), spille spill, ha korte besøk og være litt på nett. Det er jo dem som har det mye verre enn meg, så jeg burde sikkert ikke klage. Men, på den andre siden så hjelper det ikke meg om andre har det verre.

Hadde det i det minste vært et perspektiv på dette. Kunne noen sagt at du kommer til å være syk i f eks 6 måneder. Ja, da holder man ut det da. Man ser slutten på det etter hvert. Men, slik er det ikke nå. Ingen vet hvor lang tid dette kommer til å ta. Skulle heller knekt en fot - seks uker med gips + opptrening og så er man ferdig med det. Lettere det enn denne evige, uendelige kampen.

Har alltid likt å planlegge framover. Synes det er viktig å ha noe artig å se fram til. Det er helt umulig nå. Vet jo ikke når jeg blir frisk igjen. Kan ikke bestille billett til Bergen en gang, for hvis jeg ikke er frisk er det ikke verd å reise. Da kommer jeg til å bli så sliten at jeg bare sover der, slik jeg gjorde i høstferien.

Er lei av å hvile og sove også. Utrolig hvor sliten det går an å bli av å være så sliten hele tiden...

Én kommentar

Tante Grønn

05.des.2009 kl.21:55

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her! Jeg pleier å si at neste gang jeg blir syk vil jeg ha en sykdom med fasit. En sykdom der man vet at dette tar det så og så lang tid å bli frisk fra. Usikkerheten om hvor lang tid det tar er vanskelig å forholde seg til. Jeg prøver å ta en dag av gangen og ikke tenke fremover. Og har utrolig nok begynt å bli vant til det. Når noen spør meg om hva jeg skal om en måned, så må jeg nesten le litt. Er det virkelig noen som tenker SÅ langt frem? :-D
Ønsker deg gode dager!

Skriv en ny kommentar

hits