Å leve i min egen sykeboble

Så har jeg havnet i "sykeboblen" min igjen! Når jeg er skikkelig dårlig føles det slik. Er bare opptatt av meg selv og klarer ikke å engasjere meg i andre og ting rundt meg.

Har lest en plass at man blir dårligere av å ignorere at man har ME. Samme person mente også at man ble dårligere av å være for opptatt av sykdommen. Helt enig! Men, enklere sagt enn gjort. Hva når man ligger 15 - 17 timer i døgnet og kjenner på kroppen. Kjenner at armer og bein er kjempetunge og totalt utmattet. I tillegg har jeg vondt. I de timene jeg har øynene oppe dusjer jeg, ser litt TV, spiser, er sammen med sønnen min når han er her. Noen dager leser jeg litt. Hva har jeg å bidra med da? Hva skal jeg snakke om? Været bruker å være et sikkert samtaleemne, men har ikke vært ute på dagesvis (bortsett fra inn og ut i drosjen i dag), har knapt sett ut vinduet. Har ikke kommet meg i postkassen en gang de siste dagene, så avisen blir flere dager gammel før jeg får lest den. Så blir det til at jeg snakker om sykdommen da, selv om jeg har bestemt meg for at det skal jeg slutte med. Er egentlig drit lei av å snakke om den også. Det var en av grunnene til at jeg begynte å blogge, så kan jeg skrive det, i stedenfor å snakke om det hele tiden. Klarer likevel ikke å la være å snakke om det.

Kanskje har jeg behov for å snakke om ME med noen. Den styrer fryktelig mye av livet mitt. Det er nok en prosess å gå gjennom og akseptere at jeg er så syk som jeg er. Fremtidsutsiktene? De vet jeg ingen ting om. Legen som satt diagnosen antydet uker, måneder eller opp til et halvt år. Nå har jeg vært syk i fire måneder og har en veldig dårlig periode. Tror nok det er på tide å tenke tanken om at dette kan ta lengre tid. Hva om jeg blir syk ett år, to, eller kanskje det tar enda flere år før jeg blir helt frisk. Vil jeg noen gang komme tilbake til den jeg var før jeg ble syk? Og er det et mål? Leste en plass ei med ME som sa at dersom hun var den samme når hun blir frisk, vil det si at hun ikke hadde lært noe av å være syk, og det hadde hun. Kanskje er det slik at man ikke blir helt den samme etter dette? Trenger det å være dårlig?

Så ligger jeg her i boblen min da. Når jeg er så dårlig som jeg er nå, så merker jeg at jeg bare venter på at dagen skal gå. At jeg venter på natten og søvnen. Fristedet mitt :) Burde nok vært mer positiv og funnet noe bra med hver dag, og ikke bare ventet på at dagene skal gå. Det er jo viktig å gjøre det beste ut av det. Det er jo ikke slik at disse dagene som går kommer tilbake. Går ikke an å si at jeg hadde det så dårlig disse dagene at jeg gjerne vil ha dem på nytt, i en bedre versjon. De dagene som er gått, er gått.

Positivitet. Alle sier at det er viktig, og det er jeg helt enig i - egentlig. Problemet er bare at jeg ikke klarer å være det for tiden. Jeg er sliten og lei. Utålmodig. Må vel bare godta at jeg har en slik periode nå, og prøve å tenke positivt slik at jeg forhåpentligvis får snudd tankene mine etter hvert. Om jeg blir friskere av å være positiv? Hvem vet? Men, kanskje dagene blir bedre da. Slik at jeg føler at jeg har et liv, og at ikke bare tiden går mens jeg ligger her.

Én kommentar

Anette- anettesbokboble

12.jan.2010 kl.22:07

Kjære Tornerose! Jeg har hele tiden beundret deg for positiviteten du har hatt og det motet du har vist ved å takle denne sykdommen. Og jeg beundrer deg ikke noe mindre nå, for det er helt naturlig at du blir sint og lei deg og frustrert, og i bloggen din formidler du dette på en utrolig måte. Selv om det føles som om at dette aldri går over, så gjør det det( Det dumme er bare at man ikke vet hvor lang tid det tar). Tillat deg selv å ha disse følelsene, skriv om dem, prat om dem. Kanskje føles det litt bedre etterpå? Stor klem fra Anette

Skriv en ny kommentar

hits