Angst?!?

Etter at jeg fikk ME er det mye som før gikk som en lek, som har blitt store eller uoverkommelige oppgaver. Noen ganger er det ting som MÅ gjøres. Disse tingene kan stresse meg skikkelig. Gi meg hjertebank, raskere og overflatisk pust og en skikkelig "få meg bort herfra"-følelse.

Den ene tingen som gjør dette med meg, er å ta telefoner. Da planlegger jeg hele samtalen i hodet først. Når det er gjort, spilles den om og om igjen av hjernen min. Skikkelig "hakk i plata" som ikke gir meg fred. Har store problemer med å roe ned hodet, og å tenke på andre ting, for denne samtalen, som ennå ikke har funnet sted en gang, tar utrolig stor plass. Når jeg kommer dit at jeg skal ringe, så begynner kanskje hjertet å slå fortere og pusten har problemer med å være rolig. Under samtalen må jeg gjerne ta notater (spørs selvfølgelig hva det gjelder) fordi jeg risikerer at deler av samtalen er borte når jeg har lagt på.

En annen ting som kan fremkalle stor stressreaksjon er å sitte på venterommet på legekontoret. Som regel ber jeg ledsageren min om å trille meg rett gjennom venterommet og inn i korridoren der legen har kontor. Der er det mye roligere. Noen ganger kjenner jeg panikken komme bare jeg må trille gjennom rommet. Men det hender at jeg tror jeg klarer å sitte på venterommet. Og det gjør jeg kanskje en liten stund, men plutselig må jeg bare bort! Det blir rett og slett for mye for meg. Kjennes nesten ut som jeg får et panikkanfall. Når jeg kommer videre inn i korridoren, roer jeg meg ned igjen.

Så hva i all verden er dette? Har jeg fått angst også?

I sommer skjedde det noe. Da måtte jeg ta et par telefoner. En til en det er lenge siden jeg har snakket med, og en til en jeg ikke har snakket med før. Det er disse telefonene som er verst for meg. Så hva skjedde? Ingenting! Ingen planlegging av samtalen på forhånd. Ingen samtale som gikk i reprise før den hadde funnet sted. Ingen hjertebank. Ingen rask pust.

Så da er jeg vel kanskje kvitt angsten da? Nei. Det vil si, jeg har nok aldri hatt angst. Det var nok ikke det det var. Grunnen til at telefonene i sommer gikk så bra, var at jeg hadde energi til å ta dem. Så den stressreaksjonen/angsten jeg har følt tidligere har vel rett og slett vært en reaksjon på, en måte for kroppen å si fra om, at dette er for mye for deg! Nå beveger du deg utenfor grensene dine. Samme er det å sitte på venterommet hos legen. Det blir rett og slett for mange sanseinntrykk på en gang. For mange mennesker, lyder og lukter. Så reagerer kroppen min med "panikk" og "få meg bort herfra".

Godt å merke at det ikke var angst. At det har med energinivået mitt å gjøre. For det vil jo si at etter hvert som jeg får mer energi, vil dette problemet bli borte. Det har jeg allerede sett da jeg skulle ringe i sommer.

 

 

5 kommentarer

Miss Ducky

11.aug.2011 kl.20:31

Jeg kjenner meg så godt igjen i denne "få meg bort herfra" følelsen som du beskriver. Trodde det var angst i starten jeg også, men fikk det liksom aldri helt til å stemme. Så nå har jeg kommet til samme konklusjon som deg: det er ikke angst, men et signal fra kroppen om at jeg er i en situasjon den ikke har kapasitet til

Solvår

16.aug.2011 kl.14:52

Kjenner meg igjen,men jeg har fått diagnosen angst når jeg har d på den samme måten som du.... Ikke godt å vite hva som er hva av og til.

tornerosesverden

17.aug.2011 kl.17:25

Solvår: Ikke noe særlig å ha det slik uansett om det er det ene eller andre.

~SerendipityCat~

30.aug.2011 kl.22:55

Nettopp. Det er jo egentlig ikke angst, det er en helt rasjonell reaksjon når kroppen blir satt i en situasjon der grensene overskrides og man vet man blir syk av det. Det kan jo sammenlignes med å bli bedt om å legge hånda på en glodvarm kokeplate. Ikke mange ville ha lyst til det, men vi kaller det jo ikke angst for det!

tornerosesverden

31.aug.2011 kl.17:14

~SerendipityCat~: Det har du helt rett i! Jo lengre jeg har hatt denne sykdommen, jo sikrere blir jeg på at dette ikke har noe med angst å gjøre - ikke er det en psykisk sykdom heller!

Skriv en ny kommentar

hits