Kunsten å holde igjen

Jeg har hele tiden visst at det å begynne å bli bedre kom til å bli en stor utfordring for meg. Tror mange rundt meg også har vært spent på hvordan det skulle gå. Det er en ting å ligge i 19 1/2 time i døgnet når man ikke orker noe annet. Det er også stort sett greit når man kjenner seg litt sliten og vet at dette trenger jeg absolutt. Det er når man har litt energi - og egentlig, sånn sett, ikke trenger å legge seg - at den store utfordringen begynner.

Hvorfor i all verden må hun hvile da, tenker du kanskje? Kan hun ikke bare være mer oppe? Problemet mitt er at hvis jeg ikke følger en fastsatt plan over når jeg skal være opp og når jeg skal hvile, så blir jeg fort verre. I teorien fungerer aktivitetsavpassing slik at man skal kjenne etter når man blir sliten. Da skal man finne en ny aktivitet, eller hvile hvis man trenger det. Utfordringen min er at jeg er utrolig dårlig til å kjenne etter :-( Det er jo så mye som er så koselig å gjøre. Så mye som er artigere enn å hvile. Så glemmer jeg meg bort, og plutselig er jeg alt for sliten. Så tar det en evighet å hente seg inn igjen.

Derfor er det jeg lever etter en plan. Så øker jeg oppetiden og aktivitetene mine gradvis og veldig kontrollert. Når søndagen kommer og jeg skal lage ny plan, må jeg vurdere formen min de siste dagene. Har jeg nok energi til å redusere hvilen? I tillegg må jeg se på aktivitetsnivået i uken som kommer. Er det en "travel" uke, eller en rolig? Ut fra disse opplysningene tar jeg bestemmelsen om reduksjon, eller ikke. Øker jeg oppetiden for fort, risikerer jeg å måtte bruke lang tid på å hente meg inn igjen.

Bare for å gjøre denne prosessen enda mer komplisert, er det noen som mener at man må passe på at man ikke øker for sjelden. Det også å passe på! Heldigvis har jeg lest i en artikkel (husker selvfølgelig ikke hvor og av hvem) at bortsett fra noen ytterst få mennesker med ME som har en dyp depresjon i tillegg, så er det ikke noe problem med for sakte øking. Det har jeg funnet ut gjelder meg. Det er nok komplett umulig for meg å gjøre for lite. Jada, jeg kan ha en og annen sløvedag innimellom, men over tid - har ikke en sjanse!

Så da er utfordringen min å holde igjen. Ikke øke aktiviteten eller redusere på hvilen for ofte. Være nøye med at formen er god først. Og er jeg usikker og venter en ekstra uke, så skjer det evt ikke noe annet enn at jeg sparer opp litt ekstra energi. Dette høres sikkert veldig greit ut. Virker kanskje som jeg har full kontroll. Men det er utrolig vanskelig å bestemme seg for å ikke øke eller redusere kommende uke fordi formen ikke er god nok. Jeg vil jo så gjerne bli frisk - raskt! Jeg ligger absolutt ikke her fordi det er noe jeg ønsker!

Stikkord:

6 kommentarer

roffens

30.aug.2011 kl.16:07

Forstår deg så godt.

Tante Mona

30.aug.2011 kl.20:54

Nei Trine mor det vet jeg, du er jo egentlig en person med lopper i blodet, som kommer ut ved at du aldri sitter leeeenge i ro(eller tier still så veldig lenge;)

~SerendipityCat~

30.aug.2011 kl.22:41

Kjenner meg veldig godt igjen ja! Det er så lett å kjøre på for mye når man har en god dag, og tro at det går bra. Men den tankegangen fører bare rett inn i en push-crash-syklus som man vil bli verre av igjen. Det er noe akutt hvile man bare må ha, rett etter en aktivitet f.eks., men så er det også en hvile man skal ha for restitusjon og bedring. Det betyr også hvile før man har gått helt i grøfta. Håper du klarer å holde utålmodigheten i sjakk og følge planen. God bedring! :-)

tornerosesverden

31.aug.2011 kl.17:09

roffens: Det er vel kanskje det samme uansett hvilken sykdom man får?

tornerosesverden

31.aug.2011 kl.17:10

Tante Mona: Men det har jeg blitt veldig flink til nå ;-)

tornerosesverden

31.aug.2011 kl.17:12

~SerendipityCat~: Takk :-) Har heldigvis stor selvdisiplin, og det kommer godt med nå. Ja, hadde det bare vært så enkelt at man kunne hvile når man ble utmattet! Det er den helingshvilen som man blir bedre av som er den slitsomme - men dog så nødvendige!

Skriv en ny kommentar

hits