Kognitiv terapi

"Hvis du kommer hit for å bli frisk, kommer du til å bli veldig skuffet, for ME er en somatisk sykdom. Men hvis du trenger hjelp til å være syk, noe som er veldig forståelig fordi sykdom er en av livets store kriser, så kan du få det."

Det var psykiateren som jeg var på inntakssamtale i psykiatrien (Vop) med som sa dette. Gjett om det var gode ord å få  fra en psykiater! I starten av sykdommen følte jeg nemlig at noen leger mente at jeg var deprimert og at det var noe feil med tankene mine. Da var det ekstra godt at en psykiater sa at jeg har en somatisk sykdom.

Og hjelp til å være syk var det jeg trengte. Kjente at det var slitsomt å holde motet og håpet oppe til tider. Vanskelig å takle at jeg måtte leve et liv så totalt annerledes enn det jeg ønsket. Forferdelig å gå til det skrittet å måtte innrømme at jeg ikke klarte å ta vare på sønnen min. At han måtte bo hos pappaen sin hele tiden. Bli redusert til å kunne gjøre "ingenting". Bli husbundet. Måtte ligge 18-19 timer av døgnet i senga. Ønsket ikke en dyp depresjon i tillegg til alle andre symptomer. Og i så tillfellet hadde jeg blitt deprimert FORDI jeg var syk. Jeg trengte et sikkerhetsnett. Noen som kunne fange meg opp om jeg begynte å ramle ned.

Da jeg fikk diagnosen postviralt utmattelsessyndrom tre uker etter at jeg ble syk, ble jeg forespeilet av legen som satt diagnosen, at dette kom til å vare fra noen uker, til måneder, eller opptil et halvt år. Det halve året kom og gikk, og jeg ble fremdeles bare sykere og sykere. Da jeg skjønte at dette kom til å bli en mer langvarig sak, var jeg så syk at å dra bort på mestringskurs eller rehabilitering ikke var et alternativ for meg. Da så jeg på hvilke tilbud som finnes her på stedet. Hva kunne jeg få hjelp til av symptomene jeg slet med.

Var ganske tidlig i gang med fysioterapi. Prøvde først gradert trening, men det ble jeg bare verre av, så det kuttet vi ganske fort ut. Går fremdeles til fysioterapi en gang i uken for å få fysikalsk behandling for rygg, skuldre og nakken. Da klarer vi å holde smertene der sånn noenlunde i sjakk. Er i alle fall mye mindre plaget enn om jeg ikke hadde fått behandling.

Og så ble det etter hvert også kognitiv terapi. Der har jeg vel gått i 1 1/2 år nå. Blir ikke noe friskere av det, men det er en hjelp til å få bedre livskvalitet. Og da mener jeg hjelp. Selve jobben er det JEG som må gjøre. Det er jeg som ligger 8-10 timer i sengen i døgnet og hviler (i tillegg til de 8-10 timene jeg sover). Timer da tankene svever rundt i hodet på meg. Timer der sykdommen også "tar over" kontrollen på tankene mine når jeg har dårlige dager. Da er det veldig greit at jeg sammen med behandleren min har funnet strategier for hva jeg kan gjøre når alle de negative tankene kommer. Tankene som sier at jeg aldri kommer til å bli frisk, at alt er bare elendighet. For DE kommer absolutt! Da er det veldig godt å ha lært og kjent på kroppen hvor mye tankene styrer. At selv om en tanke føles veldig sann der og da, så trenger den ikke være det. At alt nødvendigvis ikke er svart eller hvitt, men at det finnes uendelig mange gråtoner mellom der. At det går an å jobbe med dise tankene. Finne positve tanker å erstatte dem med. Ta kontrollen tilbake og "skremme bort" elendigheten.

 

4 kommentarer

Ege

07.nov.2011 kl.15:07

Hei :) takk for hilsen på min blogg :) det er bare å nyte bildene, og kanskje ta en tur til Bergen en dag, om du føler for det :)

Ser du skriver om me, jeg kjenner meg godt igjen, selv om det ikke er me jeg har. Dvs, det vet jeg ikke, men jeg har trigeminusnevralgi.. I dag skinner solen her i Byen, men ut og gå? Tror ikke det..

Ha en fin dag :)

Miss Ducky

07.nov.2011 kl.15:36

Synes det er supert å lese at du føler du får hjelp av kogitiv terapi:) Selv ga jeg opp kognitiv terapi ganske fort, men det var mye fordi at jeg og psykologen var så uenige. Ifølge psykologen var ME ikke en sykdom, ikke skulle jeg hvile og... Ikke skulle jeg lese meg opp om ME på nett heller, for alt på nett var vist bare løgn. Det verste er at denne psykologen er psykologen som er anbefalt til ME pasienter der jeg bor :O

Om jeg noen gang skal prøve på nytt, håper jeg å finne en psykolog som din. For en psykolog som vil hjelpe meg til å takel sykdommen vil jeg gjerne ha, en som ikke en gang anerkjenner sykdommen min derimot fikser jeg ikke.

tornerosesverden

11.nov.2011 kl.09:37

Ege: Takk for svar :-) Blir definitivt flere turer til bergen når jeg blir frisk nok til det :-) Ønsker deg også en fin dag :-)

tornerosesverden

11.nov.2011 kl.09:41

Miss Ducky: Skjønner godt at du sluttet med en slik psykolog! Det hadde nok jeg også gjort! Har heldigvis møtt gode behandlere som ser det som nyttig og nødvendig at vi har samme ståsted og har lest de samme artiklene - om aktivitetsavpassing f.eks. DA er det veldig nyttig :-) Hvis du bestemmer deg for å prøve igjen en gang, så ønsker jeg deg masse lykke til :-)

Skriv en ny kommentar

hits