Psykisk nedtur å bli bedre ?!?

Nå har det skjedd igjen. Etter en fryktelig formnedtur, blir jeg bedre - det blir jeg forsåvidt alltid ;-) Og etter å ha kommet meg gjennom nedturen med humøret i behold, etter å ha gledet meg over å bli bedre noen dager, så synker humøret. Jeg føler meg fanget og klaustrofobisk. Jeg tror at jeg aldri kommer til å bli bedre. Jeg blir sur. Drittlei. Trist. Skulle gjerne blitt sint også, men SÅ mye energi har jeg ikke. Hvorfor skjer dette?

Kanskje er det slik fordi den voldsomme nedturen ikke kommer uten en følelsesmessig reaksjon, men mens det står på som verst, så handler det bare om å klamre seg fast og å holde ut?

Kanskje er det slik fordi jeg blir litt bedre, men så stopper det opp? Jeg blir jo langt fra frisk! Er det slik at det ligger i oss at når vi har vært veldig dårlige og begynner å bli bedre, så forventer vi å bli helt friske igjen? Men det skjer selvfølgelig ikke når man har ME. Da kommer man dit, men ikke lenger. Er det dette gapet mellom virkelighet og forventning som gjør at man får en psykisk nedtur?

Kanskje er det som vi var inne på i kommentar til forrige innlegg, Panikknapp, at man får for mye tid til å tenke? At plutselig har man energi til å tenke og gruble (for mye)?

Kanskje kan det ha en sammenheng med at jeg har vært en del for meg selv i det siste. For lite som distraherer meg? For mye tid til meg selv om min egen eledighet?

Har lest mer om ME og andre ME-blogger i det siste. Kanskje det rett og slett har blitt for mye sykdom?

Eller er det kanskje bare slik at innimellom så klarer man ikke å holde humøret oppe? At man bare er et menneske, og at man lever i en ekstrem situasjon som man absolutt ikke ønsker å være i?

Jeg vet ikke svaret på dette. Kanskje er det andre som har løst den gåten? Det kan vel kanskje være flere grunner. Kanskje er det greit å kjenne på disse følelsene også. La dem være der og "få dem ut", slik at det ikke bygger seg fullstendig opp til et følelsesmessig kræsj. Samtidig er det nok lurt å passe på at man ikke graver seg fullstendig ned i gjørma.

Jeg kjenner nå at det begynner å bli nok her. Nå har jeg kjent på alle disse følelsene en stund. Ikke at jeg har hatt det fryktelig hele tiden. Det svinger en del, og det er også slitsomt. Selv om jeg prøver å se for meg humøret mitt som en skala som jeg sklir opp og ned på. Lettere å håndtere det enn å drive og hoppe opp og ned fra topp til bunn.

Jeg prøver derfor å tenke minst mulig mens jeg hviler (noe som er veldig enklere sagt enn gjort). Når jeg må tenke, så bruker jeg tid på å finne ting jeg har å være glad og takknemlig for - og de finnes i bøttevis :-) I uka som kommer er det dessuten "mammauke"! Sønnen min skal bo her fra torsdag til mandag :-) DA blir det absolutt ikke tid til å grave seg ned i noe som helst. DA går livet sin vante gang. Og 9-åringer er utrolig takknemlige med at selv denne situasjonen blir vanlig og normal for dem :-)

Ha en riktig fin uke alle dere andre også!

 

8 kommentarer

Roffen

12.mar.2012 kl.14:31

Forstår godt at du får nedturer i blant. Selv er jeg veldig heldig som har en familie rundt meg hver dag, det tvinger meg til å skjerpe meg, så på den måten faller jeg ikke alt for langt ned i det mørke hullet når jeg først står på kanten. Hadde jeg bodd alene så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sånn rent psykisk. Synes du er sterk som har holdt ut den grusomme sykdommen som M.E er, så lenge som du har gjort. Rart med det, men man lærer seg å leve med det meste når man må.

En ting er i allefall sikkert. En dag står du å ser tilbake på tiden her som et tilbakelagt kapittel. Følelsen av å være fanget og klaustrofobisk vil kun være et minne som du ikke helt klarer å sette deg helt inn i. Du har lært hvordan det er, og du har utviklet større forståelse av noen av livets mange sider. Så det gjelder å holde ut for oss alle, en dag ser vi tilbake på det.

Huff, nå hørtes jeg belærende ut. Det er ikke meningen, tror ikke JEG kan lære deg noe...Sitter her og svimer og skriver..Det jeg mener å skrive er; lykke til, bedre dager kommer! Håper du får en flott mamma -uke med sønnen din, du fortjener det nå :)

Lokki

12.mar.2012 kl.18:53

Hei - for en flott blogg du har!

Og sannelig synes jeg du peker på mange av faktorene som sikkert spiller inn! Det er ikke enkelt - ofte skulle man hatt nok krefter til å aktivisere bort tankene... Jeg tror vi alle har det slik iblant, også synes jeg det er en normalreaksjon å bli frustrert over å ikke kunne utføre sitt fulle potensiale... som om man hadde vært frisk.

Jeg håper du får noen fine dager med sønnen din - må du ha mye god hvile :) og så er det knakende trivelig å ha deg innom MEstringsbloggen!

Klem fra Lokki

Tante Mona

12.mar.2012 kl.21:25

Og snart er det påske, og jeg har hørt rykte om at du får et kjempe besøk;)

tornerosesverden

14.mar.2012 kl.12:14

Roffen: Hjelper med familie og mennesker rundt seg slik at man ikke faller for langt ned i det mørke hullet, ja. Sønnen min er her heldigvis ofte, selv om det ikke er så mye overnatting ennå. Har også mange venner som er mye innom og som virkelig holder meg oppe! Og så er familien min her på besøk så ofte de får det til - og jeg orker. Klarer meg ikke uten andre mennesker, nei!

Synes ikke du hørtes belærende ut! Du hørtes veldig klok og fornuftig ut :-) At man ikke alltid klarer å følge sine egen råd, betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige.

Tusen takk :-) Det kommer absolutt bedre dager! Gleder meg masse til mammauken! Gode dager ønskes deg også!

tornerosesverden

14.mar.2012 kl.12:17

Lokki: Takk, skal du ha :-) Veldig frustrerende å ikke kunne gjøre det man liker, synes er viktig og har lyst til, slik vi kunne som friske. Selv om jeg aksepterer at det er slik, er det ikke alltid like enkelt å forholde seg til det.

Veldig kjekt å ha deg innom her også! Kommer garantert innom deg igjen :-) God hvile så lenge!

Klem

tornerosesverden

14.mar.2012 kl.12:18

Tante Mona: Ikke lenge til påske nå, nei. Blir kjempekjekt med besøk av lillebror/onkel! Det gleder vi oss masse til :-) Og så er det heldige de som får treffe dere!

~SerendipityCat~

14.mar.2012 kl.17:58

Leste noe som plutselig fikk meg til å tenke på dette innlegget:

"Det krever erfaringsmessig en viss mental kapasitet å være deprimert, og depresjon kommer gjerne i forbindelse med bedring. Etter lang tids sykdom vil den syke ha et overskudd, men ikke nok stimulans, og kan mangle sosial tilknytning på grunn av langvarig isolasjon. Følelsen av depresjon vil da kunne svinge og gjøre seg sterkere gjeldende på dager da den syke har planer som må skrinlegges fordi formen er for dårlig. Da kommer det gjerne også en skuffelsesreaksjon på toppen, og kanskje nederlagsfølelse sekundært."

https://www.facebook.com/notes/me-registeret/kognitiv-terapi-er-bortkastet-ved-me/298050056894771

Håper på bedre dager for deg! <3

tornerosesverden

20.mar.2012 kl.17:10

~SerendipityCat~: Helt enig i at det kreves mental kapasitet å være deprimert. Sidsel Kreyberg og ME-registeret har forøvrig mange gode innlegg :-)

Tusen takk :-)

Skriv en ny kommentar

hits